onsdag 24. mars 2010

Vendepunktet

Det var den rolige tiden litt etter middag. Jeg satt alene på stua og drakk kaffe, mens jeg leste ei sylfersk avis fra dagen i forveien. Det er ikke ofte man har den luksusen her på øya, men tidligere samme dag hadde vi hatt besøk fra Longyear. Helicrewet kjenner til ishavets utfordringer, og hadde derfor tatt med seg aviser. Det var disse jeg satt fordypet i da jeg hørte et hyl fra andre etasje som gjorde at jeg satte kaffen i vrangstrupen. Hostende og hikstende forsøkte jeg febrilsk å få kaffen på rett plass, mens hylingen vedvarte i etasjen over meg. Kvinnelige, høylydte hyl akkompagnert av løpende føtter, før døra til trappeoppgangen ble revet opp. Ned trappa kom et kvinnemennske styrtende, delvis inntullet i et håndkle. "Se, se, se, se, SE!!!!" ropte hun mens hun hoppet på stedet. "Hva?? Hvor??" spurte jeg, og så ut som et spørsmålstegn. "Der, der, der, der, DER!!!" ropte hun mens hun pekte ut på isen. "Bjørn, bjørn, bjørn, bjørn, BJØRN!!!" "Hvor da?" spurte jeg mens jeg kikket ut over isen. "JAMMEN SÅ SE DA MENNESKE!!" skrek hun, og pekte og veivet med begge armene. Ja, så sannelig. Der, et godt stykke ute på isen, var det en klump i litt annen farge enn isklumpene rundt. Jeg tittet i kikkerten, og riktig nok, der var det en bamse som tuslet i rolig majestet østover.

Det tok ikke lange tiden før den tidligere nesten folketomme stua var fyllt av folk som stirret ut av vinduet, eller løp fram og tilbake på jakt etter fotoapparatet. Isbjørnobservatøren hadde sannelig vært effektiv i sin varsling. I løpet av få sekunder hadde hun løpt inn i dusjen for å varsku han som sto der, før hun løp videre inn på en lugar for å vekke en som lå i sin dype søvn. Radiovakt og sondevakt ble varslet via telefon. Han som nylig hadde påbegynt sin sedvanlige etter-maten-blomsterpinneproduksjon i sofahjørnet på tv-stua trengte ingen nærmere varsling, den høylydte aktiviteten på stua var nok tilstrekkelig. Trøtte og delvis påkledde, kom folk stormende for å få med seg begivenheten. Bortsett fra blomsterpinneprodusenten, som rolig kom tuslende, tok seg en titt i kikkerten, før han ruslet tilbake til sofahjørnet sitt, fortsatt i rolig tempo. Den eneste som ikke fikk et glimt av bamsen var sjefen, som heldigvis er tunghørt nok til at han ikke ble vekket fra sin søte søvn av tumultene.

Ishavsbesetninger kan deles i to grupper, basert på sinnelag; de engasjerte og overivrige, og de trauste og rolige. Jeg er ganske så sikker på at dette baserer seg på om man har sett isbjørn eller ikke. Engasjementet i slike tilfeller er motsatt proposjonalt av antall bamseobservasjoner. Imidlertid tror jeg hele besetningen var meget fornøyd med at bamsefar bestemte seg for å ta turen forbi stasjonen, samtidig som noen kikket ut av vinduet. Dagene går videre, og nå går folk bare og håper på flere besøk.

søndag 21. mars 2010

Kiting

Den siste tiden har modige sjeler målt krefter med vinden. Når vinden har vært i moderat mengde, vel å merke. Eller egentlig når vinden har vært omtrent fraværende, noe som ikke skjer så ofte her på denne forblåste holmen. Optimistiske personer har sågar forsøkt å måle krefter med vinden når det har vært vindstille, uten det store hellet. Her om dagen var det imidlertid nok vind til å få dragen opp i lufta, og for små piker som er nye i fagfeltet kan løftet bli i overkant. Da er det greit å ha med et par tålmodige og velvillige gutter som ballast.

Det er en tung og krevende jobb å være ballast.

Det går opp og ned her i livet...

tirsdag 9. mars 2010

Fjellrev

Det er ikke så mye dyreliv, uten om de tre bikkjene som står i kjetting ute på tunet, vi ser her på øya. Engasjementet blir derfor stort når det dukker opp andre dyrearter. I dag kom en liten fjellrev tuslende på brinken. Den spankulerte rolig forbi stuevinduene, la seg en stund under skitrenna, før den tuslet over helipadden og forsvant forbi søppelbrenningsburet. Denne reveobservasjonen førte til en fotojakt tilsvarende ved en isbjørnobservasjon. Opptil flere av besetningsmedlemmene la på sprang, med kamera over skuldra, fra vindu til vindu, for å fange krabaten på film.

tirsdag 2. mars 2010

Låste dører

Stasjonen på Bjørnøya består av en håndfull bygninger, foruten hovedstasjonen. Flere av disse ble brukt i gamledager, nå har de fått en annen funksjon. Vi har en reservestasjon, tidligere var den bolig for sondefolkene, som står i beredskap dersom vi av en eller annen grunn skal være nødt til å rømme hovedbygget. Der har vi nødaggregat, litt mat, kjeledresser og radioutstyr. I tillegg brukes reserven noen ganger til sosiale sammenkomster. Litt lenger ned står gammelradioen, den er stort sett tom, bortsett fra museet på loftet. I gammelsnekkern lagres materialer, ved og annet ræl. Kaldtlageret brukes til å lagre søppel, tomgods, plast og glass settes der til det blir fraktet ned til fastlandet om sommeren. En ting har alle byggene her felles; alle dører er ulåste. Det kan jo være man har behov for hurtig å komme seg i ly for en sint bamse. Noen av dørene er imidlertid stengt med slå på utsiden, slå av den kraftige sorten for å tåle vær og vind.

Her om dagen hadde vi en liten sosial sammenkomst på reserven der vi så på OL. Dagen etter gikk et ikke navngitt besetningsmedlem nedover for å rydde og vaske opp. På veien ga hun chiefen en hjelpende hånd med å frakte tomgods til kaldtlageret, det var hans tømmeuke. Etter å ha dumpet tomflaskene og søppelet gikk dette ikke navngitte besetningsmedlemmet opp til reserven, mens chiefen ble igjen på kaldtlageret for å presse bokser.

Hun var godt i gang med ryddingen og oppvasken da telefonen ringte på reserven. Hun hørte at det var radiovakta som ringte, men hun kunne ikke skjønne hva vedkommende ville formidle på grunn av krampeaktig latter i den andre enden. Til slutt klarte hun å tolke en beskjed gjennom latterhikstene. "Du må gå og slippe ut chiefen, han er låst inne på kaldtlageret!"

I en stund med totalt fravær av refleksjon hadde det ikke navngitte besetningsmedlemmet stengt slåen på døra da hun gikk fra kaldtlageret, uten å tenke på at det var noen igjen inne. Da hun, hikstende av latter, kom ned dit for å slippe ut chiefen, satt han rolig på en kasse innerst i rommet og røyka. "Det skulle altså bare ett kvinnfolk til!" brummet det fra dypet av kjeledressen.

Jeg har gjort meg en viktig lærdom i løpet av de siste dagene; ha alltid med VHF.