onsdag 4. februar 2009

Laban

Alle bikkjene her har sin egen personlighet, men Laban har kanskje mer personlighet enn de fleste.

Hvis andre blir tatt med på tur, og ikke han, synes han forfeeeerdelig synd på seg selv! Han blir stående og ule i dagesvis, både på innpust og utpust. Kun avbrutt av en liten blund innimellom. Det er fantastisk hvor utholdende han er i ulinga. Og hvor vondt det ser ut til at han har det.

Kresen i kosten er han også. Tørrfor er absolutt ikke favoritten, han skal være bra sulten før det sklir ned. Gulerøtter blandet inn i maten klarer han også å unngå, de ligger igjen som oransje, frosne klumper i snøen. Risengrynsgrøt, spist av skje, er imidlertid en sjelden lekkerbisken.

Kos liker han, som de fleste andre, veldig godt. Hvis noen av de tobeinte tar seg tiden til litt kvalitetskosing med ham snøfter han lykkelig og trykker hodet hardt inn i armkroken.

Hvor mange har vel ikke irritert seg over gammelpeisens særegenheter, men den siste tiden har vi lært å sette mer pris på ham. Mens Tassen gjemmer seg bak deg og klynker hvis han ser en bamse så sier ihvertfall Laban ifra. De gamle er nok fortsatt eldst.

2 kommentarer:

Anonym sa...

GOE HERLIGE LABANEN! :)

Unknown sa...

Godt å se at han Laban e som alltid...sær og god!
Så e han en tøffing med bamsen også da. Vintern 2004 va han i nærkontakt med en. Ei bamseklo flerra opp ei ca 7 cm lang og ganske dyp flerre i buken på han...men Laban sto han av!
Kos dåkker i ParadIS-ødet!
Hilsen Marianne