Forskremte bamser

Den siste tiden har vi observert bamse ved stasjonen stort sett hver eneste dag. Mange tusler stille og rolig forbi på behørig avstand. Andre blir litt mer nærgående. Av de nærgående bamsene lar mange seg skremme vekk bare ved at man klapper litt i hendene. Noen trenger et knallskudd for at de skal ta beina fatt. Og noen yderst få lar seg knapt jage vekk av knallskudd. Til tider kan sondesjæfen og kjøkkensjæfen, de to som har lugar ut mot tunet, våkne opp i den tro at de befinner seg på Gazastripa, mens resten av besetningens Morgan Kane'er gjør sitt ytterste for å skremme vekk bamser med knallskudd. Her skal det ikke stå på ammoen nei!

I går kom en liten tass tuslende inn på tunet. Han lot seg ikke affisere større av håndklapping, han løftet bare litt på hodet før han konsentrerte seg om maten til Eerkki igjen. Men et velrettet signalskudd fikk imidlertid fart på karen, maken til tempo på en bamse har jeg ikke sett før. Han spurtet ikke bare noen titalls meter før han slakket på farten, nei, her var det full gallopp i flere hundre meter før han forsvant ut av syne over bakkekammen. Det kan nok vare en stund før han våger seg inn på tunet igjen...

Knallskuddet er fyrt av og lander rett ved bamsen.

Oioi, her gjelds det å komme seg unna!

Full gallopp, knapt en labb i bakken!

Puh, snart i trygghet..

Teddy

Vi har en "trofast" gjest på tunet - Teddy. En stor(!) lodden sak, som ikke alltid husker å vaske seg før han kommer på besøk. Teddy bryr seg ikke noe særlig om fyrverkeri (signalskudd med lys og smell). Det synes han bare er irriterende og flytter såvidt på seg. Applaus derimot er ganske skummelt. Da skvetter han og lunter avgårde. Ei helg vi hadde en liten sammenkomst på Reserve'n (et av nabohusene), lå han musestille i flere timer og lot som han var en stein. Han hadde lagt seg et lite stykke ovenfor Reserve'n med god sikt til hovedvinduene så han kunne følge med. Han hadde nok bra lyst til å være med og danse litt! Etter hvert ble han lei av å vente på å bli invitert inn, og kom en tur på tunet for å få hilse på oss. Men etter å ha blitt mottatt med både fyrverkeri og applaus, fikk han nok av bråket og gikk sin vei igjen.

Helga etter var han tilbake. Sto først en stund og prøvde å innynde seg hos Laban. Laban var ikke interessert i noen flørt og gjødde av full hals. Teddy ga opp og tuslet bak garasjen og la seg. Der skal han jo heller ikke være, så han rakk bare en liten "power nap" før fyrverkeriet startet. Han prøvde da først å gjemme seg på andre sida av garasjen, men skjønte etter hvert at han ikke var velkommen, så han tuslet avgårde for å sove i fred.

Soldag

Da er sola endelig tilbake hos oss i ishavet! I alle fall i teorien. Ingen sol å se ute, men rikelig med sol inne, i hjertet og i sinnet. Dagen ble behørlig feiret med solboller og kakao til trekaffen, samt solfest i hangaren. I en solpyntet hangar møttes solpyntede besetningsmedlemmer til konversasjon og pølsespising ved Isobaren. I festen inngikk også en dansegalla. Det ble avdanset alminnelig trødans, swing, rørospols samt andre gammeldansformer. I alt 4 par var i aksjon, hvorav undertegnede deltok i alle. Nattevakta kunne rapportere at de siste deltagerne tuslet hjem i god tid før sola kunne ventes å evt stå opp.

Noen lyste opp mer enn andre...

Laban

Alle bikkjene her har sin egen personlighet, men Laban har kanskje mer personlighet enn de fleste.

Hvis andre blir tatt med på tur, og ikke han, synes han forfeeeerdelig synd på seg selv! Han blir stående og ule i dagesvis, både på innpust og utpust. Kun avbrutt av en liten blund innimellom. Det er fantastisk hvor utholdende han er i ulinga. Og hvor vondt det ser ut til at han har det.

Kresen i kosten er han også. Tørrfor er absolutt ikke favoritten, han skal være bra sulten før det sklir ned. Gulerøtter blandet inn i maten klarer han også å unngå, de ligger igjen som oransje, frosne klumper i snøen. Risengrynsgrøt, spist av skje, er imidlertid en sjelden lekkerbisken.

Kos liker han, som de fleste andre, veldig godt. Hvis noen av de tobeinte tar seg tiden til litt kvalitetskosing med ham snøfter han lykkelig og trykker hodet hardt inn i armkroken.

Hvor mange har vel ikke irritert seg over gammelpeisens særegenheter, men den siste tiden har vi lært å sette mer pris på ham. Mens Tassen gjemmer seg bak deg og klynker hvis han ser en bamse så sier ihvertfall Laban ifra. De gamle er nok fortsatt eldst.